Kjemoterapi-indusert anemi

Kreftbehandling har som mål å ødelegge de hurtigvoksende kreftcellene. Dessverre skader kreftbehandling også friske celler, særlig de cellene som deler seg raskt. Dette gjelder celler i hår, blod, benmarg og forplantningsorganer.

Benmarg er et mykt, svampaktig materiale som finnes inne i de lange bena som produserer røde blodceller. Røde blodceller er de cellene som frakter oksygen til alle andre celler i kroppen. Siden de kun lever i ca. 120 dager, produseres det nye røde blodceller hele tiden. Kjemoterapi og stråleterapi kan svekke benmargens evne til å lage røde blodceller. Når det er for få røde blodceller i det sirkulerende blodet, får ikke kroppen nok oksygen. Hvis kroppen lider av oksygenmangel, kan det gi symptomer som slapphet, svimmelhet og kortpusthet. Denne tilstanden kalles anemi.

Anemi diagnostiseres ved en enkelt blodprøve. Hvis en påviser kjemoterapi-indusert anemi, kan det gis medisiner som erytropoietin. Erytropoietin, eller EPO, er et naturlig forekommende hormon som produseres av nyrene. EPO stimulerer kroppen til å produsere røde blodceller. En syntetisk form for erytropoietin er tilgjengelig for å behandle anemi. Hvis antallet røde blodceller blir for lavt, kan det også bli nødvendig med blodoverføring.

Spiserørskreft

Mat og væske passerer fra munnen til magesekken gjennom et muskulært rør, spiserøret (øsofagus). Noen ganger oppstår kreftforandringer i celler i spiserøret. Når cellene i spiserøret deler seg helt uten kontroll, kalles det spiserørskreft. Det skilles mellom to typer spiserørskreft: Plateepitelkreft og adenokarsinom.

Den innvendige overflaten av spiserøret består av flate, tynne celler som kalles plateepitelceller. Plateepitelkreft oppstår i øvre og midtre del av spiserøret.

I tillegg til plateepitelceller inneholder spiserøret kjertelceller. Kjertelcellene lager og frigjør slim og andre væsker som hjelper til med fordøyelsen. Hvis magesyre skyller opp i nedre del av spiserøret, kan syren irritere kjertelcellene slik at de endres. Slike endringer kan føre til kreft i kjertelcellene, kalt adenokarsinom.

Symptomer på spiserørskreft er svelgevansker, betydelig vekttap, smerte i halsen, ryggen eller bak brystbeinet, brekninger eller heshet. Spiserørskreft kan spre seg (metastasere) til andre organer i kroppen.

Kirurgi er den vanligste behandlingen for begge typer spiserørskreft. Stråleterapi og kjemoterapi kan også bli brukt. Nye behandlingstyper, som laserbehandling og fotodynamisk behandling, kan bli brukt til å lindre symptomer.

Eggstokkreft

En kvinnes forplantningssystem består blant annet av to eggstokker som er helt avgjørende i forplantningen. Eggstokkene er festet til hver sin side av livmoren og er ansvarlige for produksjon av kjønnshormoner, inklusive østrogen og progesteron, så vel som å frigi egg.

Noen ganger blir den kontrollerte prosessen med cellevekst, celledød og erstatning forstyrret. Celler begynner å dele seg helt ut av kontroll og orden. Når det skjer, kan en svulst utvikle seg på utsiden eller inne i en eggstokk. Svulsten kan være godartet (benign) eller ondartet (malign). Maligne svulster er kreft. De to vanligste typene eggstokkreft er germinalcellekarsinom og epitelialkarsinom. Germinalcellekreft begynner i eggceller lokalisert inne i eggstokkene. Eggstokkreft utgått fra epitelialcellene oppstår i celler som dekker overflaten til eggstokkene.

Symptomer på eggstokkreft er:
•Slapphet
•Trykk eller smerte i magen, bekkenet, ryggen eller bena
•En følelse av oppfylthet i magen eller bekkenet
•Kvalme, dårlig fordøyelse, luft, forstoppelse eller diaré

Eggstokksvulster er i risiko for spredning til andre organer, en prosess som kalles metastasering. Eggstokkreft kan metastasere på tre ulike måter:
•Invasjon: Svulsten blir så stor at den vokser inn i nærliggende organer
•Utsæd: Individuelle kreftceller løsner fra hovedsvulsten og transplanteres over på et nærliggende organ.
•Spredning: Kreftceller fraktes med lymfesystemet til lymfeknuter og andre organer i bekkenet, magen eller brystet.

Diagnosen eggstokkreft stilles ved gynekologisk undersøkelse, ultralyd via skjeden, blodprøven CA-125 og biopsi.

Kreft i eggstokkene er den hyppigste årsaken til kreftdød oppstått i forplantningsorganene hos kvinner, fordi den ofte oppdages sent i et fremskredent stadium.

Behandling av eggstokkreft innebærer som oftest kirurgi for å fjerne organene og eventuelt andre organ som kan være medinndratt. Kjemoterapi og stråleterapi kan også bli brukt til å behandle andre symptomer eller komplikasjoner til sykdommen. Prognosen avhenger av stadiet når kreftdiagnosen stilles.

Mitralklaffoperasjon

Hjertet er en muskel som pumper blod gjennom kroppen. Inne i hjertet er det fire klaffer som dirigerer blodstrømmen. To klaffer kontrollerer blodstrømmen fra de øvre kamrene, eller atriene, til de nedre kamrene, eller ventriklene. To andre klaffer kontrollerer blodstrømmen fra ventriklene, en til lungene og den andre til resten av kroppen.

Under et normalt hjerteslag vil oksygenrikt blod strømme fra venstre atrium og inn i venstre ventrikkel gjennom mitralklaffen. Hos noen blir denne klaffen trang, stiv eller fortykket. Denne tilstanden kalles mitralklaffstenose.

Mitral klaffeplastikk er en prosedyre som brukes til å behandle mitralklaffstenose ved å øke vidden i mitralklaffåpningen og gjenopprette normal blodstrøm. I forbindelse med denne prosedyren føres en tynn ledestreng inn i en vene i lysken og føres til hjertet. Et ballongkateter føres over ledestrengen og frem til åpningen i mitralklaffen.

Den ytterste enden på ballongen pumpes opp først slik at ballongen kan plasseres korrekt i åpningen. Deretter pumpes hele ballongen opp slik at åpningen til klaffen vides ut. Ballongen kan pumpes opp og tømmes gjentatte ganger. Når klaffen er blitt vid nok, fjernes ballongkateteret.

Denne prosedyren gjør det mulig for hjertet å pumpe mer effektivt og reduserer trykket i hjertet og lungene. Det er flere mulige komplikasjoner forbundet med denne prosedyren. Legen er den som kan gi best informasjon om din tilstand. Det er viktig at du diskuterer med legen din hvilken behandling som er best egnet for deg.

Biopsi I

En biopsi er en prosedyre der en bit av vevet fjernes fra kroppen for å bli grundig undersøkt. En diagnose kan stilles når cellene blir undersøkt gjennom et mikroskop. Det er flere måter biopsiprøver kan tas på.

Nålebiopsi brukes når en lesjon eller svulst kan kjennes eller lokaliseres ved hjelp av bildeundersøkelse. Under prosedyren føres en tynn, hul nål inn i lesjonen under veiledning av røntgen eller ultralyd. En liten bit av vevet fjernes for analyse. Når sug kobles til nålen for å ta prøve, kalles prosedyren en aspirasjonsbiopsi.

En snittbiopsi utføres når unormalt vev ikke er direkte tilgjengelig via mindre inngripende metoder, eller når en ønsker en større prøve. Under denne kirurgiske prosedyren brukes lokalbedøvelse og en bit eller del av svulsten fjernes. Etter en snittbiopsi må huden lukkes med noen sting. Disse biopsiene tas vanligvis poliklinisk – uten innleggelse.

Ved en eksisjonsbiopsi brukes lokalbedøvelse og kirurgen skjærer inne i eller gjennom huden for å fjerne hele svulsten samt noe av det normale vevet rundt. I noen tilfeller vil fjerning av alt unormalt vev både gi diagnosen og være tilstrekkelig behandling. Etter at vevet er fjernet, lukkes såret med sting.

Frysesnitt brukes når det er viktig å få tatt og analysert en biopsiprøve under inngrepet. Frysesnittundersøkelse kan være nødvendig for å fastslå:
•Om svulsten eller den unormale veksten er godartet eller ondartet
•Om mer vev behøves for å stille diagnosen
•Om en kreftsvulst har spredd seg eller metastasert
•Om hele kreftsvulsten er fjernet og om de gjenværende kantene er frie for kreft

Ved taking av frysesnitt plasseres biopsiprøven i en cryostat, en spesialfryser som raskt kan fryse prøvematerialet. Materialet kuttes så opp, plasseres på et objektglass der det kan farges og granskes i mikroskopet.

Biopsi II

En biopsi er en prosedyre der en bit av vevet fjernes fra kroppen for å bli grundig undersøkt. En diagnose kan stilles når cellene blir undersøkt gjennom et mikroskop. Det er flere måter biopsiprøver kan tas på.

En punksjonsbiopsi brukes til å ta prøver av huden som inneholder hele hudtykkelsen. Et spesialinstrument kalt en punksjonsnål brukes til å lage et lite hull i huden. Dette hullet fungerer ganske likt med en småkake-form som skjærer ut et deigstykke; hudprøven inneholder alle hudens lag – epidermis, dermis og fett. En punksjonsbiopsi må lukkes med sting for at arrdannelsen skal bli minst mulig.

En annen type hudbiopsi er en høvlebiopsi. Ved denne prosedyren høvles av et svært tynt lag av huden med en skalpell og fjernes for gransking. Dette er den minst inngripende (invasive) typen biopsi og krever sjelden å måtte sys igjen.

Endoskopisk biopsi utføres under endoskopi. Endoskopi er en type prosedyre som gjør det mulig for legen å se inn i kroppen uten å måtte utføre en operasjon. Ved endoskopi føres et bøyelig rør med kamera og lyskilde inn i kroppen. Det kan beveges rundt for å gi bilder av organer og vev fra ulike posisjoner. Små sakser og koster som kan fjerne vevsprøver, kan også føres gjennom røret for å ta ut prøven.

Ved benmargsbiopsi brukes en lang nål til å fjerne celler fra benmargen. Etter først å ha satt lokalbedøvelse, føres en tykk, hul nål inn i benet. Hos voksne tas prøven vanligvis fra baksiden av hoftekammen. Når det er tatt ut nok benmarg, trekkes nålen ut

Blod- og blodplatetransfusjon

Blodet som sirkulerer i kroppen, består av flere komponenter: Røde blodceller, som frakter oksygen; hvite blodceller eller leukocytter, som bekjemper infeksjon; og blodplater, også kalt trombocytter, som hjelper til å danne blodpropper. Den stråfargede væskedelen av blodet kalles plasma. Blodoverføring, en transfusjon, kan kreves av mange grunner, blant annet i forbindelse med kreftbehandling.

En transfusjon er en overføring av blod eller blodkomponenter gjennom et kateter, et tynt rør via en intravenøs nål, et sentralt venekateter eller et perifert innsatt sentralt venekateter. En transfusjon kan inneholde alle eller bare én av blodkomponentene, og kan komme fra en donor eller har blitt høstet fra pasienten selv før en behandling.

Før en transfusjon kan gis, må resultatene fra blodprøver vurderes for å finne ut hvilken eller hvilke blodkomponenter pasienten behøver. Hvis pasienten har tegn på blodmangel (anemi) og prøvene viser at antallet røde blodceller er lavt, så vil røde blodceller bli transfundert. Når kroppen ikke mottar nok oksygen, vil symptomer som slapphet, svimmelhet og kortpusthet oppstå.

Pasienter som mottar kjemoterapi, cellegift, utvikler ofte lave verdier med røde blodceller, en tilstand som betegnes kjemoterapi-indusert anemi. Pasienter med denne tilstanden vil motta røde blodceller fra donor der blodcellene er skilt fra resten av blodet. Slike høstede røde blodceller kalles "pakkede røde blodceller".

Hos pasienter med blødningsproblem kan blodprøver vise at de har et lavt antall blodplater. Et lavt blodplatetall oppstår når de blodplate-produserende cellene i benmargen er skadet av kjemoterapi eller stråleterapi. Visse kreftformer, som leukemier, kan også gi lave platetall. For pasienter som behøver blodplatetransfusjoner, må blodplatene først trekkes ut fra plasma. Blodplatene utgjør bare en liten del av plasma. Derfor trengs flere enheter av blodplasma fra donor for å lage én enhet blodplater.

Plasma kan også bli transfundert hos pasienter med visse skader eller koagulasjonsforstyrrelser. Når plasma er separert fra blodet, kan det fryses ned inntil det behøves. Det opptinte plasmaet brukes i transfusjoner som kalles "friskt, frosset plasma".

Når man har funnet ut hva som er den mest egnede blodkomponenten, må blodet testes for å være sikker på at det passer til pasientens blod. To tester, typing og kryssmatching, brukes til å teste om pasientens blod og donors blod eller blodprodukt passer sammen, er forlikelig, før transfusjonen blir gitt.